Kunstnere og forskere deler ambisjonen om å bringe til veie nye erfaringer både for sansene og tanken. Å være dyktig kunstner eller forsker innebærer å ta vare på slike erfaringer slik at vi kan utvikle nye måter ”å bebo verden på”, som det heter. Når vi nå har gått i gang med å utvikle nye måter der voksne og barnehagebarn, erfarne og uerfarne kan spille sammen på for å høste erfaringer av felleskap, er vi inne i forskningens og kunstens verden. Det er en verden der lek, nysgjerrighet og alvor går hand i hand.
Per er nå ferdig med det siste snekkerarbeidet på det store instrumentet. Ni personer skal kunne spille samtidig på det. Takk til Per! Nå skal det bare grunnes og dekoreres før det er ferdig. Men vi kan begynne å spille allerede nå. Sittekrakker skal jeg lage til neste gang. Nå satt vi på det vi fant i herredshuset!
Voksne og barn lytter noe forskjellig til musikk. En del av det som er viktig for voksne er mindre viktig for barn. Tonetreff, harmonier og jevn rytme tror vi er mindre viktig når barn lytter til musikk. Til gjengjeld er dette svært viktig: klangen, dynamikken (veksling mellom sterkt og svakt) , tempo og fremdriften (som er noe mer sammensatt enn det enklere ”rytmen”). Og så er sammenhengen musikken inngår i viktig for barn, ikke minst bruker de sang og musikk til å skape og opprettholde relasjoner. Men det gjør vel vi voksne også, når vi tenker oss om.
Fordi barn lytter som de gjør er instrumentet laget for bruk på to måter. Vi har ett sett av staver som er stemt og ett annet sett som ikke gir noen skalafølelse. Det var de siste vi benyttet i går. Når tanken er å jobbe med klang, dynamikk og tempo funger de ustemte stavene best. Vi jobbet omtrent som Agnete med fargene. Vi hadde tre grunnklanger som vi lekte med å blande og nyansere. Opprinnelig hadde jeg vært riktig så flink, syntes jeg, og lagd flere stor plansjer som viste hvordan vi skulle spille (grafisk notasjon). Det gikk ikke mange minuttene før vi forsto at det ikke fungerte, særlig for de yngre barna. Men så i løpet av ettermiddagen kom vi frem til et tegnsystem/dirigering som virket løfterik. Dette er slik det skal være når vi utvikler noe nytt. Det vi ikke lykkes med er også betydningsfull og viktig lærdom! Det blir riktig spennende å se hvordan dette utvikler seg.
Og en ting til slutt: Når vi er i den store salen i herredshuset er vi så mange samtidig at jeg har problemer med å huske navn. Det er bare å beklage. Når vi var i mindre grupper ble det så befriende mye enklere. Nå lærte jeg navn, og da er det som om vi kjenner hverandre bedre.
Tony
www.isammen.no 