Om

Hva handler dette prosjektet om?

Våre forestillinger om hva som er kunst og hvem som med rette kan ta del i kunstverdenen er ikke faste og «naturlige». De bestemmes av deltagerne i kunstfeltet. Likevel bærer vi på forestillinger og teorier som regulerer vår deltagelse i kunstlivets skapende, syngende, tegnede og dansede felleskap. Med mindre vi har vist en særlig kunstfaglig begavelse skjenkes vi tidlig en plass blant «publikummeren», konsumenten i utkanten av det skapende felleskapet.

I sammen utfordre slike forestillinger. Vi ønsker å høste erfaringer som kan legge grunn for å utvikle mer mangfoldige forestillinger om kunstens egentlighet, og vår egen legitimitet som aktører i feltet. Gjennom å høste erfaringer med relasjon og deltagelse som skapende kunstpraksis vil vi belyse mulighetene kunstfeltet har for ikke bare å reflektere våre liv, men også forme dem og forandre den sosiale veven som vi er en del av.

Når vi utøver musikk er det alltid seriøs musikk, slik det også er seriøst når vi tegner. Det er uttrykk for en relasjonell intensjon mellom mennesker i en konkret situasjon. Det er våre egne forestillinger og teorier om kunst fra 1700- og 1800-tallet som frarøver den syngende og tegnende fornemmelsen av eierskap til det seriøse og betydningsfulle, for å overlevere den til praksiser og arenaer der en ikke selv har adgang. Dette prosjektet ønsker å ta det seriøse tilbake til de syngende og tegnende, inn i eget miljø der vi kan høste erfaringer med mer mangedimensjonale forestillinger om hva kunst kan være.

Prosjektet er ment å være grenseoverskridende. Det gjelder også grensen mellom skapende barn og voksne. Også barn er ment og være bidragsytere til vår ambisjon om å bringe det kunstneriske materialet til arenaer og aktører som vanligvis plasseres utenfor kunstens virksomhetsområde. Her søker vi strategier for å fremme et kunstfaglig felleskap som fokuserer på medskapning og kroppslige erfaringer i et relasjonelt univers.

Men er det kunst?

Selv om våre forestillinger om kunst ikke er faste og «naturlige» har kunst en historie og praksiser som karakteriserer virksomheten. Fra sent 1700-tall har tre forutsetninger for kunst vært holdt fram, 1) at kunst skaper en særegen uro, en opplevelse av at «noe står på spill», 2) at erfaringen oppleves som en følelsesreise sammen med noe hinsides ordene; «Det andre» og 3) og at opplevelsen fostrer ny erkjennelse. Det er tommelfingerregler for å identifisere kunstnerisk praksis som fortsatt kan være gyldige. Opplevelsen av at kunsten gir oss følelsen av at noe står på spill har vært beskrevet av mange. Immanuel Kant kalte det «negativ lyst», Theodor W. Adorno og Jean-François Lyotard «rystelse», David Stern «uro», Viktor Sklovskij «underliggjøring», Lena Kåreland «Forvrengning av det referensielle», mens vi altså velger å kalle dette momentet ved kunsten «fornemmelsen av at noe står på spill».

Forstillingen om at kunst er en følelsesreise samen med det mystiske «Det andre» er en romantisk forestilling fra 1800-tallet. En tenkte seg at kunstverket så og si foretok en ordløs, gestisk henvendelse mot oss og at kunstopplevelsen ble den til del som ga seg meddiktende hen til en følelsesreise sammen med dette Andre. Denne med-diktningen var følelsesreisen, og den skulle legge grunn for en spesiell type dyp opplevelse av noe som befant seg bakenfor eller høyere enn kunstverkets overflate. Sanseopplevelsen var et skinn av det «egentlige» som befant seg skjult for hverdagsmennesket, og på et høyere plan. I det lå det metafysiske; bak overflaten skulle det finnes noe som var mer «egentlig» enn hverdagserfaringene kunne vitne om. Det var ved å dikte med i følelsesreisen og forsøke å tolke eller avlure kunstverket dets betydning at kunsten kunne bidra til en helt spesiell type opplevelser. Det var dette som ga kunstens dens samfunnsmandat. Forutsetningen for å kunne foreta en kvalifisert bedømming av kunst lå i å kunne balansere kunstopplevelsens moment av meddiktende innlevelse med dens moment av tolkning og analyse (the detached aesthetic approach). Med andre ord at en var voksen nok til å tolke og analysere, og at en var «dannet» i en europeisk-borgerlig tradisjon.

Mens en slik kunstoppfatning – som fortsatt mange slutter seg til – peker mot det hinsidige peker vår estetikk mot det hit-sidige. Mer enn å tolke den skjulte «meningen» i kunstverkene søker vi «her og nå»-erfaringer av tilstedeværelse i et skapende felleskap. Vi skaper i toner og farger, men først og fremst forsøker vi å skape originale felleskap med relasjoner som materiale. I så måte likner vårt prosjekt på Avantgardistene på 1920-tallet som ville undergrave kunstinstitusjonene fordi de avgrenset det skapende og sansende fra hverdagslivet der kunstens materiale lå innkapslet, Fluxus-bevegelsen på 1960-tallet og «relasjonell estetikk»-bevegelsen på 1990-tallet. Men vi er noe annet. Vi skiller oss fra Fluxus ved vår inkluderende tilnærming til den sosiale veven, og fra den relasjonelle estetikken når vi forsøker å unngå kunstnersamfunnets konvensjoner.

I sammen bygger på utbredte og ganske alminnelige menneskelige håp og drømmer, og vi ignorert frykten for ikke å lykkes. Vi er vel litt som billedkunstneren Josef Beuys når han sa: «Jeg har virkelig ikke noe med kunsten å gjøre – og det er den eneste måten en kan yte noe for kunsten på». Kanskje vil vi erfare at prosjektet ikke oppleves som et kunstprosjekt, men som underholdning eller pedagogikk. Det er i tilfelle en overgang til kunstens nære allierte, men det er ikke det samme. Vårt mål er at alle som tar del i prosjektet skal gjenkjenne alvoret, leken og spenningen som finnes der kunst folder seg ut. Også opplevelsen av at flyet blir skapt mens det er i luften!

At kunsten skal berører og forandrer oss, det vil si erkjennelsesmomentet, er også en del av dens konstitusjon. Så lenge kunstens «egentlighet» er noe hinsides, noe «høyere» eller «dypere» enn det som møter oss i hverdagen blir kunstens idealer om menneskelighet, glede, sannhet, frigjøring værende i en «høy» sfære skilt fra dagliglivet. Og derved mest til pynt. Men det er ikke ideene som skaper livene våre, det er livene våre som skaper ideene. Derfor søker vi kroppslige og sansede erfaringer som kan skjenke oss erkjennelse som er relevante i det hit-sidige, og som kan sørge for at føler vi har en legitim og skapende plass i de felleskapene der vi lever hverdagslivene våre.

Barn og amatørenes posisjon i samtidskunsten

Kan barn oppleve og skape kunst? Det tales det med to tunger om dette, alltid velment, men ofte ubegrunnet. «Barn fortjener det beste», heter det, og i samme gate: «Om barn kan oppleve kunst? Så klart de kan!!!». Men det er ikke så klart. Og de færreste tror på slike utsagn når det kommer til stykke. Derfor bygges kulturhus fortsatt uten barnetoaletter og garderober der barn ikke rekker opp til knaggene.

Historisk sett stammer forestillingen om «kunst» fra samme tid som forestillingene om «det private individ» og «den instrumentelle fornuft». De som holdt seg med slike forestillinger ble regnet for moderne og fremskrittsvennlige på slutten av 1700-tallet. Og mange holder fast ved slike forestillinger i dag også, selv om vi vet at det å skape foregår i en vev av impulser fra et felleskap og kroppsliggjort viten. Men forestillingene om det alenestående «private individ» (innenfor kunsten toppet med «geniet») og den analyserende fornuft (the detached aesthetic approach) holdt barn effektivt utenfor kunstverdenen. Inntil det på 1970-tallet ble sannsynliggjort at menneskelige betingelser i større grad enn vi hadde vært klar over var relasjonelt betingede. Og at allerede spedbarn kommuniserte med omsorgspersonene sine gjennom gester i et finstemt relasjonelt samspill. Fra da av kom forestillingen om «relasjoner» til å utfordre den posisjon som «det private individ» og «den instrumentelle fornuft» hadde i våre teorier om å være skapende mennesker. Også innen kunstverdenen begynte man å snakke om «relasjonell estetikk», som utfordret 1700-tallstenkningen. Dersom kunst eksklusivt er et anliggende for analyse og det dannede individ med en ferdigutviklet kunstnerisk «signatur» har barn (og mange andre) ingen legitim plass i kunsten. Men dersom kunst først og fremst er et relasjonelt fenomen, har barn fra første øyeblikk et perseptuelt apparat som gjør det egnet og beredt til kvalifisert deltagelse.